Bærekraftig altruisme – en umulighet?

Flyktninger strømmer til Norge, og frivillige strømmer til for å hjelpe. Men hvorfor, og hvordan, hjelper vi egentlig?

Jeg har jobbet som frivillig på et transittmottak i Oslo i et par år nå. Den siste tiden har det vært en enorm pågang av folk som vil hjelpe. Kontorer fylles til randen av bokser med alskens donasjoner og folk tropper opp med gryteretter og kake. Alle vil hjelpe, og alle vil hjelpe nå.

Jeg får gåsehud når dugnadsånden som har røsket tak i Norge blåser forbi meg. I media og i gatebildet, Europa over, trår folk til. Nordmenn lar jobb og skole seile, for å ta nattskift som frivillige utenfor politiets utlendingsenhet. De lærer seg arabisk og starter innsamlingsaksjoner. Inviterer flyktningfamilier på middag og demonstrerer foran stortinget. I møte med den vanvittige humanitære krisen krigen i Syria har ført til, er det folket som tar ansvar.

Tekstforfatter Ingvill Maria Daatland Hekne

Europas regjeringer er tilsynelatende handlingslammet, infrastrukturer svikter og lederne sjangler. Frivillige kompenserer for jobben de ikke vil, eller tør, gjøre, og uten dem ville din nye nabo ha sovet på gata i natt.

Vi står midt i den største flyktningkrisen i vår tid. Det kommer i overkant av hundre flyktninger til Norge hver dag. Det er en ubetydelig proporsjon verdens fordrevne, men en knippe svært betydningsfulle individer. Uten frivilliges innsats ville de fått en enda mer uverdig velkomst, og en enda tyngre hverdag.

Jeg blir opprørt. Og rørt.

Også litt mistroisk. Først og fremst til meg selv. Det føles nemlig urovekkende godt å «hjelpe». Og jeg er redd det vil gå over. Er dugnadsånden egoistisk motivert, og er den en bølge som snart brister? Jeg er livredd for at flyktningene har havnet i hendene til hyklerske posører, i en avmaktsposisjon hvor de må innta en offerrolle for at vi kan forbli lykkelige mønsterborgere. For hva er vel mer krenkende enn tom veldedighet, og hva booster vel selvfølelsen og imaget mer enn å påta seg rollen som den gode samaritan? Hvorfor ønsker folk å hjelpe, og hvor lenge kan det vare?

Darwin fomlet lenge med spørsmålet om hvorfor, og hvorvidt, mennesket kunne utføre uselviske handlinger. Hvordan kan det nytte menneskets ultimate mål, nemlig å videreføre egne gener? Biologene ble tilslutt ganske enige om at det gir en viss evolusjonistisk mening å hjelpe de man er i slekt med (slektskapsaltruisme), eller de man visste ville gjengjelde tjenesten (resiprok altruisme). Sånn sett er altruisme kun forkledd egoisme.

Men det er lite trolig at det å hjelpe flyktninger vil hjelpe meg å videreføre mitt genmateriale. Mennesker i nød er sannsynligvis ikke i en posisjon hvor de umiddelbart kan gjengjelde tjenester. Så hvorfor hjelper vi dem?

Biolog Edward O. Wilson avviser at det kun er hensynet til oss selv og vår familie som har vært evolusjonens drivkraft. Mennesker er riktignok egoistiske når de er nødt til å konkurrere, men når det er gruppens overlevelse som blir viktig, oppstår ekte altruisme. Slik har potensialet for uselviske handlinger blitt programmert inn i menneskenaturen.

Nettopp altruisme har gjort at menneskeheten har overlevd, og sånn sett er godheten vår natur. Det er en kunstig dikotomi å skille mellom egoisme og altruisme i menneskets dyp. Det vi gjør er, for andre og for oss selv. Det er ikke enten/eller, men begge deler. På vårt verste og beste er vi avhengig av hverandre.

Mennesket er også blitt til mer enn hulemannens drifter. Vårt kjennemerke er rasjonaliteten. Den sosiale bevegelsen «effektiv altruisme» argumenterer for at dersom man baserer hjelpetiltak på rasjonelle avveininger, kan verden effektivt forbedres. Hjelp som funker føles bra både for mottager og giver. Både fornuften og følelsene kan komme alle til gode.

Og ja, det er greit at det føles bra. Mine beste helger de siste årene har vært på asylmottak. Fordi jeg har gjort morsomme ting med fantastiske mennesker, men også fordi det føles viktig. Kanskje er grunnen til at det føles godt nettopp at solidaritet er avgjørende for samfunnets gang. Og det at det føles riktig, gir igjen motivasjon til å fortsette. På denne måten kan frivillighet bli bærekraftig.

Men gir frivillighet et bærekraftig samfunn?

I mine øyne er situasjonen vi står i nå nettopp et bevis på dette: Vår ultimate sikkerhet er andres godhet.

Og hva slags samfunn får vi da?

Gjennom interaksjoner svinner fordommer, basert på manglende kunnskap, hen. Gjennom å bli kjent med individer innad i det som portretteres som en ensartet ”flyktninggruppe” blir det selvfølgelig at dette er ressurssterke og jevnbyrdige individer. Dersom alle får en personlig opplevelse av dette, tror jeg at det blir mye vanskeligere å gå tilbake til et fordummet, splittet samfunn.

Min drøm er en større virkelighetsgjøring av noe som alt er oppfylt. At vi vokser opp til å romme den naturligste selvfølgelighet: Vi er hverandre, og vi er godhet. Det er naturlig for oss og hjelpe til når det trengs, vårt sosiale ansvar er noe selvsagt. Vi er mer, men ikke mindre, enn kjærlighet.

Tekst:

Ingvill Maria Daatland Hekne

Psykologistudent, Oslo

Foto:

Tore Hegdahl